Litt her litt der...

Lenge sia sist sierru? Ja, sant det!

Har vel aldri vært noen tvil om at tiden går fort, og her nede ser den ut til å gå enda fortere. Nesten for fort til å være sant. Litt som en russisk langrennsløper der altså.

Påskeferien begynner på fredag; halvannen måned bosatt i et utrolig flott land og en stor kakeboks med inntrykk rikere.

Siden sist har det vært mer sykling og mer skole, men slikt begynner dere vel å bli lei av nå. Derfor var det på tide med en liten snarvisitt innom Raglan.

På torsdag som var hadde jeg og Jesper planlagt surfetur. Surfetur har her i huset blitt omdøpt til fjelltur, da det til stadighet har brakt ulykke over surfeforholdene å nevne ord som "bølge" og "surf". Bølgene har enten forsvunnet, eller vokst seg langt mandigere enn noen av oss tilsammen. Denne dagen hadde vår påtatte overtro ført til strålende forhold. Vi er ikke så gode enda, så halvannen meter bølger gjør susen.

Viktig motivator for å stå opp tidlig er Robert Harris' ulike blandinger, denne har ekstra trøkk.

Opp sju om morran, gni søvn ut av øynene og fest brettene til taket. På anlegget gjallet en salig blanding av Tom Petty, The Shins, Empire of The Sun og Kings of Leon. Kysten nærmet seg, og tåken trakk seg tilbake. Raglans bakeri supplerte ferske smultringer, og supermarkedet stilte med solkrem for de glemske.
Vi er fremdeles i fasen hvor det å dukke under bølger, komme seg helt ut og det å stable seg opp på brettet regnes som små seiere. Det er med andre ord ikke så mye å skryte av, men følelsen av å speide etter en bølge og deretter padle seg på den er fantastisk.
Da skader det heller ikke at dagen avsluttes når armene sier stopp, og at energien fylles opp med en kaffekopp og en trivelig prat med tilfeldig forbipasserende. Vi rakk tilogmed tilbake til forelesningen vår. På fredag fikk vi med Hansi og gjentok hele greia. Strålende? Hæh?
Kanskje vi faktisk kan vise bilder av at vi surfer snart...

Jesper stoka over å ha startet dagen med surfing.

Fredag ettermiddag var det avreise mot Taupo, og så videre ned mot Mt. Tongariro. Mt. Tongariro er faktisk et av nabofjellene til gode gamle Mt. Doom, der hvor de to dvergene kvittet seg med no' sølvtøy.
Vi gikk den såkalte "Tongariro crossing" på lørdag, og da ble vi fort minnet på at høsten er på vei. Det var tett tåke, oppoverregn og kraftig vind. Vi fikk dessverre ikke sett den fantastiske utsikten som turen sies å kunne gi, men vi hadde det da artig for det. Iskalde kropper ble dessuten raskt tint opp av en liten dupp i et spa, og vi fikk sett bøttevis av fin utsikt på veien til og fra fjellet.
Skal se om jeg ikke kommer med litt mer geografisk presis utredelse etterhvert, men det får være nok for nå. Viktigere med et par bilder.

Ankomst Taupo. Mt. Ngauruhoe, Mt. Ruapehu og Mt. Tongariro i bakgrunnen.

Roadtrip langs Lake Taupo v. solnedgang.

Maria var begeistret for sollyset,

...og Jesper fant en ny lekekamerat ved Lake Taupo


Gutten fra bartebyen avsluttet turen med litt leikegolft. Husker ikke om han fikk poeng for å treffe hullet i plattformen eller personen i fallskjermen.

Om jumboplass, skiftende vær og fremtidsplaner.

For et par dager siden lovet jeg å komme med et lite innlegg snart. Snart ja...
Snart er jo et relativt begrep, men det var vel på tide at snart var nå. Ihvertfall i dette tilfelle.

Da hopper vi inn i tidsmaskina, skrur den tilbake på fredag 13. mars, og krysser fingrene.

KAZAM!

Skolen er akkurat ferdig, og uka har gått fortere enn fortest. Været har gått fra varmt til kaldt, med flere uvarslede og lite målrettede regnskurer.
Folket i kollektivet har planlagt en tur til Coromandel denne helga. Jeg skal være hjemme, da jeg skal delta i et lite sykkelritt på søndagen. Jeg har jo brakt med et par tonn bagasje ned hit, hvor ca 1,98 tonn bestod av sykkel og sykkelrelaterte ting. Nettop av den grunn at jeg skal sykle og delta i de rittene jeg måtte finne her opp-ned nede.
Rittet jeg skal delta i holdes i Rotorua. Løypa er passe teknisk, og strødd med hopp og en del flatere partier.

Lørdag morgen, kl 06:30. Tidlig oppe, kaffe i koppen, lua på hodet og sykkelen i bilen. Avgårde til Rotorua, og gjennomkjøringa av løypa. De fleste av elementene er veldig greie, med unntak av to gap-hopp, som jeg ikke prøver. De får vente, tenker jeg. Jeg bekymrer meg mer over min særdeles dårlig kondis, og det faktum at jeg gisper som en elefant med kols etter en kontinuerlig gjennomkjøring. Fem turer holder, og den rustne herre returnerer til Hamilton. "Du ska få en dag i mårå(...)"

Søndag morgen, trøtt som fy, avgårde til Rotorua. Tre gjennomkjøringer, lunsj, hyggelig prat med andre deltakere. Transporten opp til toppen av løypa er et fullpakket lasteplan, fylt av smilende ansikt og en tilhenger full av sykler. Rittet er i gang. Jeg deltar i klassen "open men", hvor jeg fort innser at jeg er den tregeste. Helvette heller, de som skilter med best tider i snitt er nesten klassen U15. Kidsa nå om dagen.
Vi har to tellende gjennomkjøringer, hvor den raskeste teller.
Første run. Avgårde, godt igang. Første motbakke (jeg trodde dette var utfor!) og jeg føler meg ikke lenger så godt i gang. De fleste hoppene klareres greit, men jeg kjenner at dette går sakte. Tidtakeren bekrefter frykten, 6,45 viser uret. Ett minutt bak raskeste totalt. Fan!
Andre run. Det går raskere over hopp og svinger, men jeg klarer ikke å tråkke der jeg må. Skjevt ut av en sving, rumpa på hjulet og den gode gamle pumpa slår som en duracellkanin. Jeg ønsker at det samme kunne bli sagt om tempoet på resten av skrotten. Dette går treigt, blir forbikjørt, og innser at det må tenkes fremover.

KAZAM!

Vi er tilbake i dag. Jeg fikk en grei sisteplass i rittet. Ett minutt bak dagens raskeste. Det kunne ikke vært stort værre, og jeg innser at det må trenes litt. Trøsten ligger litt i at det ikke stod fullt så mye på teknikken. Men tap er tap.

Varmen er virkelig tilbake i byen, med litt over 20 grader i skyggen og en stekende sol. Det har vært dårlig med bilder i det siste, da det har vært litt travelt til tider.
Første innlevering er på mandag, så frem mot da blir det høy skolefokus. Med unntak av i morgen tidlig. Da blir det morgensurf i Raglan, ettersom at torsdagsundervisningen er klokken 15.00. Kanskje vi tar noen bilder, kanskje ikke.

Fremtidsplaner, ja. Det var det. Bruke mer tid på lesesalen, samt sykle mer i helgene. Jeg har fått nok av sisteplasser for nå.

Helg sarru?

To dager, 450 kilometer i bil, 40 km på sykkel.
Ka skjer?
























Innlegg følger snart...

Ukesrapport og dagens værmelding for den nordlige Nye Seelandske øyen.


Orientation week, New Zealands svar på fadderuka, er akkurat over.

Det som en gang var en frodig campusplen full av stands og arrangementer er blitt forvandlet til en nedtråkket gressmatte. Mandagsfjesene denne uken var litt trøttere enn vanlig. Noen kunne vitne om et alkoholinntak over det moderate, andre om mindre søvn enn anbefalt, og noen om ting som ikke kan anbefales i det hele tatt.
Så, har våre norske håpefulle fungert som gode ambassadører for vårt kjære fedreland? Både ja og nei.
Vi har tatt det veldig rolig under o'week, og grunnen til dette er at vi egentlig ikke har vært så klare for festing a'la Galematias. Jeg har vel tidligere bevist at vi ikke sitter hjemme og klør oss i skrittet dagen lang, iallefall ikke hele tiden. Men hva gjør vi så da, når vi ikke legger ut på episke surfeforsøk eller handler bil? Ja, vi har handlet bil. Men det tror jeg at jeg har fortalt allerede.

Siden forrige helg har vi hatt en relativt vanlig skoleuke. Vi har lagt til ett fag fra de opprinnelige tre, og tatt bort ett fag. Tatt bort ett til og lagt til ett nytt. Det gir oss fremdeles tre fag. Animation Studies (praktisk), Video Production 3 (praktisk) og New Zealand Screen (teori; med en utrolig artig lærer fra Pontefract UK). En flotters kombinasjon!
Ellers fårn si at campus er et yrende og flott sted (selv etter o'week), med masser av bra spisesteder og et par gode kaffebarer. Sushi er en lunsjfavoritt, og til 40 kroner er det heller intet mareritt for en students sparegris.

Campusrock

Helgen som var bød på leik og morro, da av den lokale sorten.
Vi klarte å heie det lokale rugbylaget, The Chiefs, frem til deres første seier i år. Noe Jesper har skildret nydelig på paper-garden.blogspot.com.
Samme kvelden hadde vi også grill-aften med Steve og familien, og dette kan bare kommenteres med ti tomler i været og smil fra øre til øre. God mat, godt drikke og fantastiske folk!



Andre høydepunkter i helgen var blant annet en tur til Rotorua, med en sykkelkompis som heter Graeme. Full dag, med masser av utfordringer og leik i søla.

Ja, var det noe mer da egentlig? Er jo kvelden her nede nå, og vil i den anledning komme med to filmanbefalinger. En surfefilm og en fiksjonsfilm. Deres respektive navn er The Endless Summer 2 og The Fastest Indian. Begge er feelgood og verdt en titt. Surfefilmen er fantastisk fabelaktig bra, og jeg vedder den venstre leggmuskelen min på at dette er underholdning selv den bitreste surfefiende kan like.


Jeg har forresten skype. (Wow, så kul er jeg!) Navnet mitt er navnet mitt, så jeg burde være grei å finne.
Prates da!


Bendik

(Glemte nesten dagens værmelding. Shortsvær, med mulig innslag av regnbyger.)

Om grilling, surf og glade mennesker. En spontan fortelling i uviss rekkefølge.

Torsdag 26. februar entrer tre leikne nordmenn brettbutikken Backdoor.
Med fuktige øyne tas skrittene fra inngangsdøra og opp til surfeavdelingen i en eneste flytende bevegelse.

De tre leikne nordmennene spør etter Cameron. Cam er ute til lunsj, men de andre i butikken vet hva det dreier seg om. En god andel av statens studiemidler har allerede funnet bo i Backdoor's kassaapparat, som gladlig tikker "see ya' later" hver gang nordmennene har vært på besøk.
De tre nordmennene er selvfølgelig undertegnede, Jesper og Hansi.
Vi har fått en grei pris på en fin liten begynnerpakke, som gir oss brett, grip, leash, bag og voks for ca. 650 NZ$. Jeg har fisket ut et litt lengre shortboard, som måler 6'8" fra topp til bunn og 19,5" på det bredeste. Ett brett som kan gi meg gode muligheter for leik og morro, og definitivt et brett som vil gi meg en utfordring eller ti. En drøm er uansett realisert. La oss dra på tur!


Turen går til Pauanui, og arrangøren er Steve.
Kort oppsummert så har vi kommet i kontakt med Steve gjennom vår kjære og omsorgsfulle Ina i Bergen. Ina studerte her i NZ for noen år tilbake, og hun har vært så grei å sette oss i kontakt med den 204 cm lange gledesprederen og livsnyteren.
Kontakt opprettet og vedlikeholdt, og nå var vi altså på vei til Steve's beach-house nord-øst for Hamilton. What a treat!


Steve's canadian-log-cabin er et hyggelig familiehus, som ligger sentralt i Pauanuis sentrum. Pauanui er et lite ferieparadis, med gresskledd fjellandskap i ryggen og frisk sjø i front.


Første kvelden ble matkveld med store bokstaver, da vi blant annet disket opp en romslig Guacomole av ypperste kvalitet og en god haug med stekte grønnsaker og kjøtt og øl attåt.


Lystige og mette trallet vi i seng, vel uvitende om at værgudene hadde tidenes nachspiel og at de ikke ville være like friske som oss dagen derpå.


Regn og vind satte en grei stopper for morgensurfen og formiddagssurfen. Vi fikk derfor massevis av tid til å innta store mengder bakevarer, godis og kortspill.
En liten ekspedisjon langs kysten, inkludert værleksjon av Steve, var det også tid til.
På ettermiddagen klarnet det heldigvis til, og sjøen ble noe roligere. Dette ga oss mulighet for surf, og vår første test på brettene!
Det skulle vise seg at surfen allikevel var greit urolig, og at undervannsstrømmer gjorde det vanskelig å komme ut for nybegynnere. Vi padlet, gulpet og snublet i et par timer, frem til sulten tok oss. Vi hadde på langt nær mestret noe som helst, men vi hadde lært en god del. Det føltes godt!

Kvelden bød på øl og mer mat, samt besøk av ei trivelig amerikansk jente.
Før vi kastet oss i soveposen gjennomførte vi obligatorisk nattbad i adams drakt. Stjernene våknet til av skuet, og det så ut til at det klarnet opp.


Søndagmorgen, solskinn, kjapp frokost, sjekk av surf. Tipptopptommelopp.
Faktor 30 på kroppen, kaffe i magan og et lokalt bakverk søtere enn det vakreste smil.
Nå var det action! Vi hadde en morgensession, hvor alle rakk å bli greit slitne før bølgene ble litt kaotiske.

Hansi på vei ut

Jesper oppe

Framad surfer som kan det

Vi brukte en del tid på å lære oss å dukke under bølger, og det så ut til å hjelpe.
Kort pause, lunsj og hvile.
Roligere surf, ut på ny giv. Jeg får oppleve at finnene på brettet er skarpere enn antatt, og må gi meg. Jesper og Hansi klarer å komme seg lengre ut, og selv om utmattelsen er total er det smil fra øre til øre.



Surfing er virkelig noe en blir hektet på, uansett hvor vanskelig en finner det. Det er strålende å ha muligheten til å oppleve det varme lynnet til folk fra NZ, og det er rart å tenke på at så mye er helt motsatt hjemme i Norge.
Studiene er i gang nå, og det ser ut til å bli et bra semester. Utfordringen blir å sjonglere skole og lek, men det skal gå! Motivasjonen er på plass!

Og forresten! Det er bare å kommentere på denne bloggen. Vet enda ikke helt om jeg skriver for meg sjøl eller flere.
Dersom folk er inne på bloggen her og er lystne på mer fra NZ, anbefaler jeg en titt på bloggene til Maria og Jesper. Deres respektive navn er frame-line og paper-garden, og direkte link dit finner du i høyre kant av bloggen min.

Hei så lenge!

Surfetur til Pauanui

Muskler er såre, men minnene gode!

Helgen som var bød på en strålende tur til Pauanui, som ligger sør-øst for Auckland.
Godt selskap, nye brett og utfordrende surf bød på mye morro og et par liter saltvann.

Karen på bildet under er dessverre ingen av oss, men en tidligere proff som nå tilbringer sine dager i Pauanui.



Hvordan Pauanui er, og hvordan det gikk med de ferske surferne fra nord kommer det snart mer om. Undervisningen er forresten begynt på uni, så nå er showet i gang for fullt!


Bendik